80Pensjonsrettigheter
Dato: 21.05.2012
Tekst:
Anne Myklebust Odland
Foto: Christine Gullhav
Deltidsansatte og frilansere ligger an til å bli minstepensjonister. Er du en av dem som må spise erter til middag?
Ta på deg godt fottøy, sier klarinettlærer Øyvin Yri (63) når Musikkultur skal følge med en arbeidsdag i Oppegård kommune.
Han jobber i fire forskjellige kommuner og farter fra undervisningssted til undervisningssted, mye til fots, opp bratte bakker, i hurtig tempo. I løpet av en uke tilbakelegger han flere timer på tog, buss og bane, men transportetappene er det minste problemet. Verre er det med pensjonen. I likhet med andre som er ansatt i mange små stillinger, har han ikke stor nok stillingsprosent til å bli meldt inn i en pensjonsordning, det som skal gi pensjon utover alderspensjon fra folketrygden. For å få tjenestepensjon i offentlig sektor, må arbeidstiden overstige 14 timer i uka (37,5 prosent stilling). Har man en lavere stillingsbrøk enn dette, vil man ikke bli meldt inn og man ligger an til å bli minstepensjonist.
Den største stillingen Øyvin har er 33 prosent. Da hjelper det ikke at han jobber hver eneste dag.
Igjen er pensjonsrettigheter tema for tariffoppgjøret. For Øyvin Yri begynner det å haste.
Tema i Stortingets spørretime
I februar går Robert Eriksson fra FrP på talerstolen under Stortingets spørretime. Han spør statsråd Hanne Bjurstrøm om hun vil medvirke til at det er den samlede arbeidsinnsatsen i offentlig sektor som legges til grunn ved beregning av pensjonsrettigheter, slik at deltidsansatte får rett til medlemskap i offentlige tjenestepensjonsordninger.
– Etter mitt syn er denne problemstillingen en praktisk, men likevel overkommelig utfordring som arbeidsgivere og pensjonsleverandør i kommunal sektor selv bør søke å løse. Men det er også slik at disse pensjonsordningene er basert på tariffavtaler, og jeg anser at det må være partene som rydder opp i hvordan de håndterer dette, svarer Bjurstrøm.
Hjertesak for deltidsansatte
I noen raske byks er Øyvin Yri innom kontoret på Tårnåsen skole for å hente nøkkel til kjellerrommet der han underviser. Han slenger fra seg lua og sekken og bøyer seg ned under skinnsofaen, fisker fram notestativet, legger fingeren på munnen og smiler hysj. Klarinettlæreren medgir at han har ventet for lenge med å sette seg inn i dette med pensjon.
– Jeg vokste opp i den sosialdemokratiske gullalderen der det er ordninger for alt, sier han.
Noen timer tidligere møter vi Øyvin på Oslo S. Her venter han på toget til Kolbotn. I dag er det undervisning i Oppegård, dagen før var han i Enebakk, dagen etter er det Oppegård igjen, torsdag er det Vestby og fredag Oslo.
– Jeg tror ikke det finnes en eneste kulturskole ute i «bushen» som tilbyr hundre prosent stilling til en klarinettlærer, alt over halv stilling regnes som stor stilling, sukker han.
Klarinettisten fyller 64 år i år og vurderer ikke å skifte jobb. Heldigvis har han vært i pensjonsgivende arbeid før han de siste ti årene har hatt jobb som kulturskolelærer.
– Jeg angrer ikke på at jeg tok jobb som kulturskolelærer, men jeg angrer på at jeg ikke har stått mer på og sagt ifra til arbeidsgiver at dette godtar jeg ikke. Jeg håper virkelig på bedre forhold for dem som er unge nok til å få glede av det, sier han når vi trasker ut på perrongen.
LES: Pensjonsråd fra ekspertene
Nå, når det tikker mot pensjonstilværelsen og han har fått tillitsverv i hendene, er det blitt hans hjertesak at deltidsansatte skal få pensjonspoeng, helst fra første krone. Han er ikke alene om å ønske dét. Da MFO sendte ut spørreundersøkelse i høst om kulturskolelærernes arbeidsvilkår, handlet en stor del av svarene om det problematiske med deltid for å opparbeide pensjonsrettigheter.
Gjenganger i lønnsoppgjørene
Hans Ole Rian, som har det politiske ansvaret for tariff i kommunal sektor i MFO, hevder pensjonsrettigheter er noe av det forbundet har jobbet aller mest med, gjennom alle kanaler som finnes. Rett til innmelding i pensjonsordning for ansatte i små deltidsstillinger har vært reist som krav fra MFO i gjentatte forhandlinger. I tariffoppgjøret i 2010 hadde MFO krav om opptjening av pensjonspoeng fra første undervisningstime, uavhengig av stillingsstørrelse, men kravet fikk ikke oppslutning i Unio, Norges nest største hovedorganisasjon etter LO.
– Det skar seg i det store pensjonsforliket. MFO presenterte en løsning der alle får pensjonspoeng fra første inntjente krone, i likhet med det regjeringen gikk inn for, men i hovedsak ønsket ikke Unio å støtte det. Vi kunne ha gått til streik på det, men som et lite forbund ville det vært tungt å streike alene, sier nestleder Hans Ole Rian.
Igjen står pensjonsrettigheter på listen over krav medlemmene ønsker at MFO skal fronte i lønnsoppgjøret. Men heller ikke denne gang tror forhandlerne på en løsning.
– Pensjonsrettigheter blir neppe noe stort tema i denne tariffrevisjonen, dette er en problematikk vi må jobbe med i åra framover. Vi vil derimot sørge for en hjemmel for å kunne se nærmere på de problemene som ikke blir avklart i tariffrevisjonen, sier Klemet Rønning-Aaby, daglig leder i LO Kommune.
Han sitter ved forhandlingsbordet med MFO mot arbeidsgiverorganisasjonen KS (Kommunesektorens organisasjon).
– Pensjon fra første krone kan man ikke håpe på. Det slaget tapte vi i pensjonsforliket. Mer realistisk er det å håpe på en 20 prosents grense for rett til pensjonsordning, som i privat sektor. Det er et godt spørsmål hvorfor grensen er høyere i kommunal enn i privat sektor, det er vel historiske årsaker til det. Den er blitt senket med årene, men vi vil mene at den ikke er lav nok, sier Rønning-Aaby.
– Hvor lenge må tålmodigheten strekke?
– Forhåpning om en løsning i sikte kan jeg ikke gi, men vi har flere virkemidler. Det største håpet om å få endret reglene er en arbeidsrettssak Fagforbundet har reist, berammet til høsten. Der vil det bli prøvd om 14-timers grensen (37,5 prosent stilling) er diskriminerende eller ikke, sier Rønning-Aaby.
Sprikende ekspertråd
På Øvingshotellet i Oslo har cellist Sigrun Eng (34) leid seg rom. Hun er selvstendig næringsdrivende, men deler skjebne med Øyvin Yri som får inntektene fra mange forskjellige arbeidsgivere. Ingen av inntektene Sigrun har, gir pensjonspoeng. Hun vet hun blir minstepensjonist om hun ikke snart foretar seg noe.
– Problemet er hva. Det er så vanskelig å forstå hva man bør gjøre. Jeg etterlyser virkelig en liste med gode råd. Rådene fra ekspertene er ofte sprikende. Jeg synes det er tungt å sitte med hele pensjonsansvaret selv, sier hun.
Selvstendig næringsdrivende får ikke pensjon ut over folketrygden og må derfor ta ansvar for egen pensjonssparing. Kommunikasjonsrådgiver i DnB, Vidar Korsberg Dalsbø, som blogger på Pensjonsspesialisten, tror mange ikke er klar over at selvstendig næringsdrivende har rett til å etablere egen tjenestepensjon med skattefradrag.
– Ordningen er svært gunstig og i Norge er det i dag bare Boligsparing for ungdom (BSU) som kan måle seg med skattefordelene dette spareproduktet gir. Veldig få selvstendig næringsdrivende har tegnet en slik avtale. Det tror vi skyldes uvitenhet om pensjonsreformen og at folk ikke er klar over ordningen. Skattemessig er ordningen en gavepakke, staten er med på å sponse opp mot 51 prosent av sparingen din, hevder han.
En rapport fra Telemarksforskning slo i vinter fast at svært få kunstnere sparer til egen pensjon.
– Problemet er at vi ikke har råd. Ekspertene sier det lønner seg med privat pensjonssparing jo mer man tjener, men de sier ikke hvor lite det lønner seg hvis man tjener lite, påpeker Sigrun Eng og legger til:
– Jeg synes MFO har vært veldig uklare, også på Musikermøtet i januar: «Vi prøvde å få til en avtale, men det gikk ikke». Den har vi hørt noen ganger. Vi frilansere har ikke arbeidsgivere som ordner opp, vi må finne veien i villniset, da ønsker jeg meg klar beskjed fra fagforeningen min om hva jeg bør foreta meg, sier hun.
– Har du sagt dette til MFO?
– Ikke i så klare vendinger som nå. Vi har jo valgt denne situasjonen selv, men det er ikke sytete å be om en god pensjonsspareavtale for frilansere.
Frilansmusiker Sigrun Eng (34) er redd hun allerede er for sent ute til å sikre pensjonstilværelsen sin.
– Hårreisende dårlig
Vel framme på Kolbotn begynner Øyvin Yris arbeidsdag med et møte med rektor Nina Knarvik.
– Er det ergerlig å være i en stilling tre og en halv prosent unna det som ville gitt deg rett til tjenestepensjon?
– Selvfølgelig. Når det ikke er grunnlag for en større stilling, kunne jeg i alle fall håpet at en av mine arbeidsgivere kunne tatt arbeidsgiveransvaret og «leiet meg ut» til andre, sier han.
Man kan nemlig be om at flere kommuner går sammen om arbeidsforholdet og at én kommune er vertskommune, slik at arbeidstakere får satt sine tilsettingsforhold i sammenheng. Trondheim og Asker er eksempler på kommuner som gjør dette i dag.
Rådmannen i Oppegård kommune, Harald Toft, kan ikke finne informasjon fra KS eller andre i sine arkiver om hvordan han kan ta arbeidsgiveransvar for deltidsansatte.
– Jeg deler holdningen om at pensjon for deltidsansatte må trygges, men her må det noen sentrale ordninger til hvis det skal være håp om å gjøre noe. Jeg kjenner ikke til noen kommuner som har påtatt seg dette ansvaret, og det framstår for meg som risikofylt. Vi forholder oss passivt inntil vi blir bedre opplyst, sier Toft.
Fra kjøkkenskapet i kulturskolens lokaler, finner Øyvin Yri fram den hvite pilleboksen med kaffepulver og rører ut dagens kopp. Inspektør Hanne Gundersen stikker hodet inn når hun hører at pensjon er tema.
– Det er faktisk helt hårreisende at vi ikke har rett til innmelding i pensjonskasse. Mange syr sammen små stillinger. Arbeidsgivere i regionene burde kunne samarbeide, sier hun.
Selv har hun 80 prosent stilling i Oppegård som hun får pensjonspoeng for, men 20 prosentstillingen i Ski kommune får hun ingenting for.
Deres sjef, rektor Nina Knarvik, har søkt råd hos KS.
– De oppfordrer arbeidsgivere til å gå sammen og la én forskuttere en samlet pensjonsinnberetning, men da er man avhengig av at én kommune vil gjøre den jobben. Det har ikke vært interesse fra kommuneadministrasjonen til å gjøre en slik ekstrajobb, sier Knarvik og legger til:
– Det som forundrer meg er at MFO ikke har vært mer pågående overfor kommunene på vegne av sine medlemmer!
– Burde de ta kontakt med 429 kommuner?
– Manglende pensjonsrettigheter er en ulempe de ansatte har, som er i overkant av hva man skal tolerere. Jeg mener det er MFOs oppgave å være sterkere på’n. Jeg ser ingen andre som kan gjøre noe. Det er deres medlemmer, sier Knarvik.
Kommunesammenslåinger
Klemet Rønning-Aaby i LO Kommune avfeier kritikken MFO får.
– Dette ligger ikke bare i MFOs hender, for å si det forsiktig. Det ligger i hele stat- og kommunesektoren. Jeg tror MFO har vært flinke til å sette pensjonsspørsmålet på dagsorden og komme med forslag til hva som må til for å løse det. Jeg kan ikke se at de kan gjøre mer enn de har gjort, sier Rønning-Aaby.
– Er kommunesammenslåinger løsningen?
– Vi trenger ikke gå inn på noe mer drastisk enn bedre kommunalt samarbeid, sier han.
Et slikt samarbeid er i tråd med hva KS anbefaler.
– Problemet er at KS ikke vil beordre kommunene til det vi er enige om. Det synes MFO er synd, det er dårlig arbeidsgiverpolitikk å ikke gi rett til innmelding i pensjonsordning, sier Hans Ole Rian.
Forhandlingsleder i KS, Per Kristian Sundnes, understreker at KS ikke vil diktere kommunene.
– Vi har stor forståelse for kravet, men har ingen tradisjon for å beordre og har ingen sanksjonsmulighet overfor kommunene, bortsett fra noen få unntak, sier han og skyver problemet videre til KLP, som er pensjonsleverandør til kommunene.
– Det høres lettvint ut å skylde på andre?
– Dette handler i alle fall ikke om prinsipiell motstand fra KS, selv om vi nok kan se om vi kan bli tydeligere i rundskrivene som går ut etter lønnsoppgjørene, sier Sundnes.
Ole Jacob Frich i KLP er lite glad for å få problemet slengt i fanget.
– Vi er en leverandør av tjenestepensjon og har ikke fullmakt til å endre reglene. Enten må tariffavtalen endres, noe som er fullt mulig, eller så må man sørge for at arbeidsgivere går sammen om arbeidsgiveransvaret. Den koordineringen må skje i kommunene, sier han.
Tilbake på Øvingshotellet sitter Sigrun Eng med celloen, fremdeles like klok som da hun i høst tok initiativ til pensjonskurs for MFOs frilansere. I et leserinnlegg i Musikkultur nummer 1/2-2012 tok hun derfor til orde for en pensjonskasse for kunstnere.
– Noe må gjøres! Jeg er i alle fall glad for at 20 landsomfattende kunstnerorganisasjoner har slått seg sammen i Kunstnernettverket for å presse regjeringen til å gi kunstnere bedre vilkår. Selv skal jeg ta meg en tur i banken, sier hun, smiler og tilføyer:
– Pensjonsreformen gjør nok at flere har begynt å tenke. En venninne trøstet med at vi er vant til å leve av lite nå, så kanskje ikke overgangen blir så stor?
Han jobber i fire forskjellige kommuner og farter fra undervisningssted til undervisningssted, mye til fots, opp bratte bakker, i hurtig tempo. I løpet av en uke tilbakelegger han flere timer på tog, buss og bane, men transportetappene er det minste problemet. Verre er det med pensjonen. I likhet med andre som er ansatt i mange små stillinger, har han ikke stor nok stillingsprosent til å bli meldt inn i en pensjonsordning, det som skal gi pensjon utover alderspensjon fra folketrygden. For å få tjenestepensjon i offentlig sektor, må arbeidstiden overstige 14 timer i uka (37,5 prosent stilling). Har man en lavere stillingsbrøk enn dette, vil man ikke bli meldt inn og man ligger an til å bli minstepensjonist.
Den største stillingen Øyvin har er 33 prosent. Da hjelper det ikke at han jobber hver eneste dag.
Igjen er pensjonsrettigheter tema for tariffoppgjøret. For Øyvin Yri begynner det å haste.
Tema i Stortingets spørretime
I februar går Robert Eriksson fra FrP på talerstolen under Stortingets spørretime. Han spør statsråd Hanne Bjurstrøm om hun vil medvirke til at det er den samlede arbeidsinnsatsen i offentlig sektor som legges til grunn ved beregning av pensjonsrettigheter, slik at deltidsansatte får rett til medlemskap i offentlige tjenestepensjonsordninger.
– Etter mitt syn er denne problemstillingen en praktisk, men likevel overkommelig utfordring som arbeidsgivere og pensjonsleverandør i kommunal sektor selv bør søke å løse. Men det er også slik at disse pensjonsordningene er basert på tariffavtaler, og jeg anser at det må være partene som rydder opp i hvordan de håndterer dette, svarer Bjurstrøm.
Hjertesak for deltidsansatte
I noen raske byks er Øyvin Yri innom kontoret på Tårnåsen skole for å hente nøkkel til kjellerrommet der han underviser. Han slenger fra seg lua og sekken og bøyer seg ned under skinnsofaen, fisker fram notestativet, legger fingeren på munnen og smiler hysj. Klarinettlæreren medgir at han har ventet for lenge med å sette seg inn i dette med pensjon.
– Jeg vokste opp i den sosialdemokratiske gullalderen der det er ordninger for alt, sier han.
Noen timer tidligere møter vi Øyvin på Oslo S. Her venter han på toget til Kolbotn. I dag er det undervisning i Oppegård, dagen før var han i Enebakk, dagen etter er det Oppegård igjen, torsdag er det Vestby og fredag Oslo.
– Jeg tror ikke det finnes en eneste kulturskole ute i «bushen» som tilbyr hundre prosent stilling til en klarinettlærer, alt over halv stilling regnes som stor stilling, sukker han.
Klarinettisten fyller 64 år i år og vurderer ikke å skifte jobb. Heldigvis har han vært i pensjonsgivende arbeid før han de siste ti årene har hatt jobb som kulturskolelærer.
– Jeg angrer ikke på at jeg tok jobb som kulturskolelærer, men jeg angrer på at jeg ikke har stått mer på og sagt ifra til arbeidsgiver at dette godtar jeg ikke. Jeg håper virkelig på bedre forhold for dem som er unge nok til å få glede av det, sier han når vi trasker ut på perrongen.
LES: Pensjonsråd fra ekspertene
Nå, når det tikker mot pensjonstilværelsen og han har fått tillitsverv i hendene, er det blitt hans hjertesak at deltidsansatte skal få pensjonspoeng, helst fra første krone. Han er ikke alene om å ønske dét. Da MFO sendte ut spørreundersøkelse i høst om kulturskolelærernes arbeidsvilkår, handlet en stor del av svarene om det problematiske med deltid for å opparbeide pensjonsrettigheter.
Gjenganger i lønnsoppgjørene
Hans Ole Rian, som har det politiske ansvaret for tariff i kommunal sektor i MFO, hevder pensjonsrettigheter er noe av det forbundet har jobbet aller mest med, gjennom alle kanaler som finnes. Rett til innmelding i pensjonsordning for ansatte i små deltidsstillinger har vært reist som krav fra MFO i gjentatte forhandlinger. I tariffoppgjøret i 2010 hadde MFO krav om opptjening av pensjonspoeng fra første undervisningstime, uavhengig av stillingsstørrelse, men kravet fikk ikke oppslutning i Unio, Norges nest største hovedorganisasjon etter LO.
– Det skar seg i det store pensjonsforliket. MFO presenterte en løsning der alle får pensjonspoeng fra første inntjente krone, i likhet med det regjeringen gikk inn for, men i hovedsak ønsket ikke Unio å støtte det. Vi kunne ha gått til streik på det, men som et lite forbund ville det vært tungt å streike alene, sier nestleder Hans Ole Rian.
Igjen står pensjonsrettigheter på listen over krav medlemmene ønsker at MFO skal fronte i lønnsoppgjøret. Men heller ikke denne gang tror forhandlerne på en løsning.
– Pensjonsrettigheter blir neppe noe stort tema i denne tariffrevisjonen, dette er en problematikk vi må jobbe med i åra framover. Vi vil derimot sørge for en hjemmel for å kunne se nærmere på de problemene som ikke blir avklart i tariffrevisjonen, sier Klemet Rønning-Aaby, daglig leder i LO Kommune.
Han sitter ved forhandlingsbordet med MFO mot arbeidsgiverorganisasjonen KS (Kommunesektorens organisasjon).
– Pensjon fra første krone kan man ikke håpe på. Det slaget tapte vi i pensjonsforliket. Mer realistisk er det å håpe på en 20 prosents grense for rett til pensjonsordning, som i privat sektor. Det er et godt spørsmål hvorfor grensen er høyere i kommunal enn i privat sektor, det er vel historiske årsaker til det. Den er blitt senket med årene, men vi vil mene at den ikke er lav nok, sier Rønning-Aaby.
– Hvor lenge må tålmodigheten strekke?
– Forhåpning om en løsning i sikte kan jeg ikke gi, men vi har flere virkemidler. Det største håpet om å få endret reglene er en arbeidsrettssak Fagforbundet har reist, berammet til høsten. Der vil det bli prøvd om 14-timers grensen (37,5 prosent stilling) er diskriminerende eller ikke, sier Rønning-Aaby.
Sprikende ekspertråd
På Øvingshotellet i Oslo har cellist Sigrun Eng (34) leid seg rom. Hun er selvstendig næringsdrivende, men deler skjebne med Øyvin Yri som får inntektene fra mange forskjellige arbeidsgivere. Ingen av inntektene Sigrun har, gir pensjonspoeng. Hun vet hun blir minstepensjonist om hun ikke snart foretar seg noe.
– Problemet er hva. Det er så vanskelig å forstå hva man bør gjøre. Jeg etterlyser virkelig en liste med gode råd. Rådene fra ekspertene er ofte sprikende. Jeg synes det er tungt å sitte med hele pensjonsansvaret selv, sier hun.
Selvstendig næringsdrivende får ikke pensjon ut over folketrygden og må derfor ta ansvar for egen pensjonssparing. Kommunikasjonsrådgiver i DnB, Vidar Korsberg Dalsbø, som blogger på Pensjonsspesialisten, tror mange ikke er klar over at selvstendig næringsdrivende har rett til å etablere egen tjenestepensjon med skattefradrag.
– Ordningen er svært gunstig og i Norge er det i dag bare Boligsparing for ungdom (BSU) som kan måle seg med skattefordelene dette spareproduktet gir. Veldig få selvstendig næringsdrivende har tegnet en slik avtale. Det tror vi skyldes uvitenhet om pensjonsreformen og at folk ikke er klar over ordningen. Skattemessig er ordningen en gavepakke, staten er med på å sponse opp mot 51 prosent av sparingen din, hevder han.
En rapport fra Telemarksforskning slo i vinter fast at svært få kunstnere sparer til egen pensjon.
– Problemet er at vi ikke har råd. Ekspertene sier det lønner seg med privat pensjonssparing jo mer man tjener, men de sier ikke hvor lite det lønner seg hvis man tjener lite, påpeker Sigrun Eng og legger til:
– Jeg synes MFO har vært veldig uklare, også på Musikermøtet i januar: «Vi prøvde å få til en avtale, men det gikk ikke». Den har vi hørt noen ganger. Vi frilansere har ikke arbeidsgivere som ordner opp, vi må finne veien i villniset, da ønsker jeg meg klar beskjed fra fagforeningen min om hva jeg bør foreta meg, sier hun.
– Har du sagt dette til MFO?
– Ikke i så klare vendinger som nå. Vi har jo valgt denne situasjonen selv, men det er ikke sytete å be om en god pensjonsspareavtale for frilansere.
Frilansmusiker Sigrun Eng (34) er redd hun allerede er for sent ute til å sikre pensjonstilværelsen sin.
– Hårreisende dårlig
Vel framme på Kolbotn begynner Øyvin Yris arbeidsdag med et møte med rektor Nina Knarvik.
– Er det ergerlig å være i en stilling tre og en halv prosent unna det som ville gitt deg rett til tjenestepensjon?
– Selvfølgelig. Når det ikke er grunnlag for en større stilling, kunne jeg i alle fall håpet at en av mine arbeidsgivere kunne tatt arbeidsgiveransvaret og «leiet meg ut» til andre, sier han.
Man kan nemlig be om at flere kommuner går sammen om arbeidsforholdet og at én kommune er vertskommune, slik at arbeidstakere får satt sine tilsettingsforhold i sammenheng. Trondheim og Asker er eksempler på kommuner som gjør dette i dag.
Rådmannen i Oppegård kommune, Harald Toft, kan ikke finne informasjon fra KS eller andre i sine arkiver om hvordan han kan ta arbeidsgiveransvar for deltidsansatte.
– Jeg deler holdningen om at pensjon for deltidsansatte må trygges, men her må det noen sentrale ordninger til hvis det skal være håp om å gjøre noe. Jeg kjenner ikke til noen kommuner som har påtatt seg dette ansvaret, og det framstår for meg som risikofylt. Vi forholder oss passivt inntil vi blir bedre opplyst, sier Toft.
Fra kjøkkenskapet i kulturskolens lokaler, finner Øyvin Yri fram den hvite pilleboksen med kaffepulver og rører ut dagens kopp. Inspektør Hanne Gundersen stikker hodet inn når hun hører at pensjon er tema.
– Det er faktisk helt hårreisende at vi ikke har rett til innmelding i pensjonskasse. Mange syr sammen små stillinger. Arbeidsgivere i regionene burde kunne samarbeide, sier hun.
Selv har hun 80 prosent stilling i Oppegård som hun får pensjonspoeng for, men 20 prosentstillingen i Ski kommune får hun ingenting for.
Deres sjef, rektor Nina Knarvik, har søkt råd hos KS.
– De oppfordrer arbeidsgivere til å gå sammen og la én forskuttere en samlet pensjonsinnberetning, men da er man avhengig av at én kommune vil gjøre den jobben. Det har ikke vært interesse fra kommuneadministrasjonen til å gjøre en slik ekstrajobb, sier Knarvik og legger til:
– Det som forundrer meg er at MFO ikke har vært mer pågående overfor kommunene på vegne av sine medlemmer!
– Burde de ta kontakt med 429 kommuner?
– Manglende pensjonsrettigheter er en ulempe de ansatte har, som er i overkant av hva man skal tolerere. Jeg mener det er MFOs oppgave å være sterkere på’n. Jeg ser ingen andre som kan gjøre noe. Det er deres medlemmer, sier Knarvik.
Kommunesammenslåinger
Klemet Rønning-Aaby i LO Kommune avfeier kritikken MFO får.
– Dette ligger ikke bare i MFOs hender, for å si det forsiktig. Det ligger i hele stat- og kommunesektoren. Jeg tror MFO har vært flinke til å sette pensjonsspørsmålet på dagsorden og komme med forslag til hva som må til for å løse det. Jeg kan ikke se at de kan gjøre mer enn de har gjort, sier Rønning-Aaby.
– Er kommunesammenslåinger løsningen?
– Vi trenger ikke gå inn på noe mer drastisk enn bedre kommunalt samarbeid, sier han.
Et slikt samarbeid er i tråd med hva KS anbefaler.
– Problemet er at KS ikke vil beordre kommunene til det vi er enige om. Det synes MFO er synd, det er dårlig arbeidsgiverpolitikk å ikke gi rett til innmelding i pensjonsordning, sier Hans Ole Rian.
Forhandlingsleder i KS, Per Kristian Sundnes, understreker at KS ikke vil diktere kommunene.
– Vi har stor forståelse for kravet, men har ingen tradisjon for å beordre og har ingen sanksjonsmulighet overfor kommunene, bortsett fra noen få unntak, sier han og skyver problemet videre til KLP, som er pensjonsleverandør til kommunene.
– Det høres lettvint ut å skylde på andre?
– Dette handler i alle fall ikke om prinsipiell motstand fra KS, selv om vi nok kan se om vi kan bli tydeligere i rundskrivene som går ut etter lønnsoppgjørene, sier Sundnes.
Ole Jacob Frich i KLP er lite glad for å få problemet slengt i fanget.
– Vi er en leverandør av tjenestepensjon og har ikke fullmakt til å endre reglene. Enten må tariffavtalen endres, noe som er fullt mulig, eller så må man sørge for at arbeidsgivere går sammen om arbeidsgiveransvaret. Den koordineringen må skje i kommunene, sier han.
Tilbake på Øvingshotellet sitter Sigrun Eng med celloen, fremdeles like klok som da hun i høst tok initiativ til pensjonskurs for MFOs frilansere. I et leserinnlegg i Musikkultur nummer 1/2-2012 tok hun derfor til orde for en pensjonskasse for kunstnere.
– Noe må gjøres! Jeg er i alle fall glad for at 20 landsomfattende kunstnerorganisasjoner har slått seg sammen i Kunstnernettverket for å presse regjeringen til å gi kunstnere bedre vilkår. Selv skal jeg ta meg en tur i banken, sier hun, smiler og tilføyer:
– Pensjonsreformen gjør nok at flere har begynt å tenke. En venninne trøstet med at vi er vant til å leve av lite nå, så kanskje ikke overgangen blir så stor?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Musikkultur.