Søvnløs Skomsvoll

Beklager altså. Jeg har sovet fire timer i løpet av de siste 54 timene.
Erlend Fredrik Skomsvoll stiger med sløret blikk inn på Kafé Bacchus i Oslo, 45 minutter for seint til en intervjuavtale som allerede er blitt kansellert og utsatt fire ganger.
– Jeg jobber sånn nå. Jeg har veldig kort tid på meg til å skrive ny musikk. Og så har begge ungene hatt vannkopper...
Han setter seg og bestiller en øl. Men det er ikke bare deadline og vannkopper som gjør at Skomsvoll ikke sover. Når jeg ringer ham en uke tidligere svever han, etter diksjonen å dømme, mellom våken tilstand og søvn.
– I perioder sliter jeg med å få sove. Det er vel ikke en sykdom, men på en måte er det jo det likevel når man ligger i seks timer og ikke får sove… Jeg fikk noen skader på psyken min da jeg var liten. En del mellommenneskelige relasjoner, både eldre og ikke så gamle, har satt seg i kroppen, sier en åpen Skomsvoll.
Men søvnløsheten har ikke satt noen stopper for skaperevnen. Skomsvoll skriver for tiden musikk, åpenbart dag og natt, til Trondheim Jazzorkesters (TJO) jubileumskonsert og turné som startet i slutten av oktober.

 

BRUKER OPP HJERNEN
Det er ti år siden ensemblet spilte sin første konsert under navnet Trondheim Jazzorkester, på Moldejazz med Chick Corea som også er med på jubileumsprosjektet.
– Det går jo så det griner med det bandet. Jeg vil ikke henge ut noen, men det finnes andre profesjonelle ensembler på høyt nivå og av samme størrelse som produserer mye mindre enn vi gjør, med mer penger. Jeg snakket med produsenten (Martin Taxt) på vei hit og han sier at vi holder 25 konserter i løpet av dette året.
– Og nå jobber du på spreng for å få ferdig materiale til turneen med Chick?
– Meningen er at vi skal ha nok musikk til å spille inn en plate. Og det skriver jeg på en fjerde- eller femtedel av tida jeg brukte på det første Chick Corea-prosjektet. Jeg bruker cirka tre uker på å lage én times kunstmusikk. Og nå begynner det å bli virkelig gøy å skrive.
– Hva har skjedd?
– Jeg har måttet velge bort noen ting for å få skrevet mer, Come Shine blant annet. Men det er skrivingen jeg syns er morsomst. Jeg har tilegnet meg gode teknikker og arbeidsmetoder som jeg trives godt med, samtidig kan jeg overraske meg selv med å bryte reint håndverksmessige barrierer.
– Går du tom?
– Ja. Kreativitet er avhengig av naturlige kjemikalier i hjernen. Det har hendt at jeg har jobbet så hardt og lenge at kroppen har brukt dem opp. Legen min spurte meg om det kjentes som om tankene mine hang over hodet...
Skomsvoll vifter med hendene over hårtustene.
– ...uten at de kom ned. Og sånn var det. Jeg hadde brukt for mye av de stoffene som gjør at de ulike delene av hjernen fungerer sammen. Da var det bare å vente til de kom tilbake. For meg var det deilig å få en slik forklaring, for jeg får jævlig mark av sånn kunstnermytebygging. Jeg har erfaring­er med at kreativiteten og samspillet mellom bevissthet og underbevissthet er veldig forutsigbar. Og det har jeg ikke tenkt å si noe mer om, for det skal jeg skrive en bok om.
– En av disse kunstnermytene går på at man skal ha det traurig, at det er bra for skaperevnen?
– Å nei, det er så dumt! Faren min døde når jeg var femten, men det var jo ikke da min kreative åre ble til.

 

Tvert om er det bedre for den kunstneriske utfoldelsen å være harmonisk, tror Skomsvoll.
– De psykiske sårene mine har gjort at jeg i perioder har hatt problemer med å få pianoimprospillet mitt til å flyte, mener han, men poengterer at smertefulle opplevelser kan omdannes til noe fruktbart.
– Det gjorde jeg med pappas død gjennom rekviemet mitt. Men poenget er at den kreativiteten og skapergleden jeg hadde når jeg satt i elva og laga demning når jeg var liten, er den samme som når jeg komponerer i dag.

 

OPPFINNER
Det var i Bærum at Skomsvoll lot skapergleden få utløp i elva.
– På plata 52:29 (2008) har du en tekst om drømmene dine, «som jeg fikk lov til å ha, av mine foreldre».
– Jeg tror jeg mener at jeg fikk rom til å drømme, tenke egne tanker. Jeg har fått høre fra enkelte som møtte meg da jeg begynte å vanke i musikkmiljøer, at jeg hadde så jævlig høy selvtillit. Det er ikke sant, men jeg har en grunnleggende trygghet fordi foreldrene mine viste respekt for det mennesket jeg var fra jeg var liten.
– Hva var det som gjorde at det ble musiker av deg?
– Mitt talent er ikke spesifikt pianovirtuost. Jeg har bare stor glede av å lage ting, hva som helst. Det sto mellom håndverker- og musikerutdanning på gymnaset. Og så strikker jeg en del. Drømmene mine har handlet om å finne opp ting.
– Er det en oppfinner du er når du lager musikken din?
–  Ja, på en måte. Men ikke på den modernistiske måten der man søker det ukjente for enhver pris. Det kan være jævlig hyggelig å snekre en vegg selv om man gjør det på samme måte som man har gjort før. Men det hender at jeg lager musikk som er ny og annerledes.
– På hvilken måte var foreldre og oppvekst med på å forme deg?
– Man finner det man vil hvis man har lyst å leite, sier han og utbryter spontant:
– Dét syns jeg var veldig bra sagt! Den var ikke dum. Hvis man ønsker å få noe ut av omgivelsene sine så får man det. Når jeg ser tilbake har jeg hengt over skuldre hele livet.
– Nysgjerrig?
– Ja. I den ikke helt kjemperike slekta mi har det hele tida foregått noe. Faren min var veldig flink med hendene, laga smykker, snekra, holdt på i hagen og spilte litt piano. Mutter laga mat og sydde. Begge foreldrene mine var lærere og besteforeldrene var bønder. Så jeg har hatt en rik palett av inntrykk i oppveksten.
Erlend begynte å spille piano når han var sju år. Han var glad i å spille, men ikke så glad i å øve. I tillegg hadde han korps, fotball og bandy. På et tidspunkt hadde han lyst til å slutte med pianotimene.
– Da sa faren min at idretten må du slutte med før du er førti, men musikken kan du ha hele livet. Og så slapp jeg å øve om jeg fortsatte med timene. Det var en meget pedagogisk avtale.

 

Den legendariske jazzpianisten Chick Corea har spilt Skomsvolls arrangementer sammen med Trondheim Jazzorkester flere ganger de siste ti årene. 

 

– ALDRI MER MUSIKK
Er det egenrådighet, eller bare særhet som gjør seg gjeldende i Skomsvolls valg av musikalske veier? Han sluttet i alle fall på Musikkhøgskolens komposisjonslinje etter bare ett år.
– Jeg trivdes ikke der. Jeg opplevde at den vesteuropeiske, elitistiske kulturen som dominerte på Musikkhøgskolen ikke var så jævlig interessert i meg. Altså i individet. Tradisjonene sto i veien. Når jeg slutta bestemte jeg meg for å aldri mer studere musikk.
– Det var drastisk?
– Når man studerer fag som ikke innebærer fast jobb, er det en grunnleggende forutsetning at du har en egen drivkraft. Man er ikke avhengig av et formelt papir for å komponere eller spille, den egenskapen finner man i seg selv. Det var en god ting å oppdage at jeg ikke nødvendigvis trengte studier.
– Men så begynte du på jazzlinja i Trondheim?
– Ja. For det jeg derimot trengte var et godt miljø å være i. Jeg hadde et skjellsettende møte med John Pål Inderberg (lærer på jazzlinja) under et prosjekt med Sandvika Storband. Da skjønte jeg at det fantes et miljø som passet meg og min måte å tenke på.

 

ONKEL CHICK
Og så ble det mer musikk. Skomsvoll har spilt, skrevet og arrangert mengder med musikk. Siste bestillingsverket, Requiem, for Nidaros guttekor, fikk strålende kritikker. Men mest kjent er han kanskje fra Come Shine og samarbeidet med størrelser som Pat Metheny og Chick Corea, som begge har spilt musikk med TJO, arrangert av Skomsvoll.
Samarbeidet med Chick Corea ble tatt opp igjen i 2006 med konsert i Hilton Ballroom i New York under den årlige jazzkonferansen, IAJE.
– Det var veldig kult å lese en amerikansk blogg etter den konserten, der folk mente at det ikke finnes et bedre storband i hele USA. Da hadde vi hatt tre-fire øvinger, og hadde ikke spilt sammen på fem år.
Skomsvoll har stor glede av å jobbe med en kapasitet som Chick Corea, og han er blitt ganske så familiær med «onkel Chick».
– Når dattera vår, Aurora, ble født sendte jeg bilde til Chick. «Give her a big hug from uncle Chick», svarte han.

 

Terskelen er ikke høy på det profesjonelle planet heller.
– Jeg sendte en musikkfil til Chick nylig. Det var egentlig bare en flipp, sånn «faen så gøy det hadde vært å gjøre noe sånt som dette her». Og så fikk jeg tilbake dette:
Skomsvoll setter på en lydfil og rekker meg iPhonen med barnlig entusiasme.
– Her skal Chick komme inn på piano! «Man, the band will be cooking», skrev han.

 

– STRESSER IKKE
Fotografen ankommer og mens hun sonderer terrenget vil Skomsvoll ta en røyk. Han griper etter ølen.
– Det er jævlig godt å ta en øl når man har jobba så mye. Blir så...
– Anspent?
– Nei. Kjetil Møster, saksofonisten, ble intervjua når vi var i New York med Chick Corea. Han fikk pris og skulle lanseres over hele verden og ble spurt: «Blir du ikke stressa?» «Se på Erlend Skomsvoll,» svarte han. «Han står der og leder både oss og Chick Corea på den prestisjefylte gigen, alle er nervøse og stressa. Men ikke han!» Det er noe jeg har lært meg, å ikke stresse. Det er ikke noen vits i det.  
– Det er ikke noe du har hatt alltid? Du snakket om tryggheten foreldrene dine ga deg?
– Omtrent da jeg slutta på jazzlinja var det fire dødsfall i familien. Kreft, dødfødsel, og mors søster som tok selvmord. Sett i lys av slike virkelig dramatiske hendelser tenker jeg at det er så sjelden at det er berettiga å bli stressa. At det gagner, løser en situasjon.
– Det er en ganske intellektuell tilnærming?
– Ja, men det er godt fundamentert. Og når man skal stå på scenen eller lage musikk, er stresset der potensielt alltid. Og da er det så teit å la det bestemme.

– Hva er den mest utfordrende situasjonen du har opplevd da?
– De ti minuttene når jeg sto og venta på at Chick skulle komme på første øvinga. Det har jeg sett på TV. Det var sprøtt. Jeg var helt borte vekk.
– Fordi du hadde så stor respekt for ham?
– Hele situasjonen. Jeg visste at det var mye på spill og da ble fundamentet mitt utfordra. Jeg begynte å tvile på om det jeg hadde laga var bra nok.

 

– VERDENS BESTE
Han tvilte neppe lenge. TJO og samarbeidet med Chick kan sies å ha vært startskuddet på Skomsvolls karriere.
– Du har gjort det bra. Hvorfor, tror du?
– Fordi jeg er nyskapende, at jeg ikke lener meg til «the establishment». Jeg ønsker å lage interessant musikk, men jeg vil ikke fortelles hvordan jeg skal gjøre det.
Skomsvoll snakker om ulike mestringsnivåer når det gjelder spillteknikk og komposisjonsverktøy, om hvordan det musikalske kan bli borte i de prosessene.
– Faget skal ikke bestemme over meg.
– Betyr det at du kom til et annet sted som musiker og komponist når du hadde nådd et visst nivå av mestring?
– Nei, det handler om å hoppe over den mestringa. Avlære det man har lært. Det kontrafaktiske verket mitt til TJO handlet om å skrive seg ut av kunnskapsfasen. Jeg ser på det å lage musikk som et slags forfatterskap. Jeg prøver å bruke ord og setninger som man skjønner, men samtidig skape nye sammenhenger. Det kan samtidsforfattere gjøre. Dessverre er ikke etablissementet så opptatt av, eller klare for akkurat det i musikksammenheng.

 

– Det er vanskeligere å gå nye veier som komponist?
– Det eksisterer et samtidsmusikkestablishment, som er veldig dominerende. Jeg er for så vidt del av det, for jeg får masse oppdrag, men folk sier til meg at om jeg hadde gått ut av NMH som utdanna komponist, hadde jeg ikke fått holde på som nå, jeg ville ikke fått noen form for støtte. For det jeg holder på med passer ikke helt inn.
– Men siden du kom inn via jazzen, så gikk det bra?
– Tydeligvis. I jazzmiljøet, spesielt i Trondheim, er det mer rom for å gjøre hva du vil, der er det respekt for enhver uttrykksform.
– Chick sier at du er verdens beste arrangør...
– Én av! presiserer Skomsvoll.
– ...hva tenker du om det?
– Litt forskjellig. Noen ganger tenker jeg at det er jeg faen meg. Det får du lov å skrive. Andre ganger tenker jeg at det kan jeg helt umulig være. Det har med hvilke stadier man er på i arbeidsprosessen å gjøre. Men jeg tror jeg har sprengt noen grenser i forhold til det å arrangere.
– Erlend, helt på tampen, før du går hjem og sover; du har gjort så mye, hva drømmer du om nå?
– Å komme meg mer ut i verden med musikken min. Men akkurat nå har jeg aller mest lyst til å pusse opp uthuset...

 

---

 

ERLEND SKOMSVOLL
• Født: 12. mai 1969, Bærum.
• Norsk komponist, arrangør, dirigent og musiker (piano, tuba).
• Ansatt som kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester. (Les mer om TJO på side 8).
• Siste bestillingsverk: Requiem, bestilt av Nidaros guttekor, urframført i Trondheim 2009.
• Aktuell med nå: Jubileumsturné med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea.
• Gift med bildekunstner Guri Mulvik. Sammen har de barna Emrik Nicolai Serafin (4 år) og Aurora (5 år). Familien bor i Bærum.
• Utdannet ved jazzlinja (NTNU) 1996-1998.
• Første storbandarrangør i Norge lønnet av Norsk kulturråd.
• Arrangert musikk for internasjonale størrelser som Chick Corea, New York Voices og Pat Metheny.
• Egne utgivelser: «Skomsork» (2004), «Variasjoner» (2006), «52:29» (2008), med DVDen «Monstermort», «What if? A Counterfactual fairytale» (2009).
• Priser: De Unges Lindemanpris (2003), Adressavisens kulturpris (2010)
• For mer info, se www.myspace.com/skomsminverden/


Artikkelen stod på trykk i Musikk-Kultur nr. 11/2010.