80En godt bevart hemmelighet
SØNDAGSPOSTEN: Fra innspilling av NRKs Søndagsposten med Erik Bye. Robert Normann sitter i bakgrunnen med gitaren. Seinere skulle han spille inn den kjente pausemusikken til NRK.
Dato: 01.09.2010
Tekst:
Even Finsrud
Et bitte lite museum i Sarpsborg hyller mannen som Knut Borge ga navnet «jazzens Greta Garbo». Han mente Robert Normann var Norges best bevarte musikalske hemmelighet.
Når diverse badeland og andre pengemagneter er
unnagjort i sommer, hva med en tur innom Robert Normann Museum, dedikert
en av Norges mest legendariske musikere?
Her kan du titte på gamle gitarer, få servert et knippe anekdoter av verten Rolf Werner, eller sjekke ut Normanns egen evighetsmaskin.
Mini-museum
På trappa utenfor lokalene til Sarpsborg Jazzklubb, midt i gågata, står Rolf Werner og ønsker oss velkommen. På vinduet ved siden av døra er det et stort bilde av Robert Normann. Vi har funnet veien til Robert Normann Museum.
Men den som forventer å finne et museum med kroker og kriker og et utall montre, blir trolig skuffet. Hvis man ikke er særlig interessert, kan man løpe igjennom på to minutter.
– Det blir litt sterkt å kalle det et museum, medgir styremedlem i jazzklubben, Rolf Werner.
– Vi ønsker å minnes Robert som den kjempen han var, forklarer han.
Museet kom i stand nærmest ved en rein tilfeldighet da firmaet Skanfil fikk i oppdrag å selge en samling etter Robert Normann. Sarpsborg Jazzklubb fikk nyss om dette og klarte å samle sammen nok andelseiere til å kjøpe samlingen, og opprette et eget museum over gitarlegenden Robert Normann.
– Det vil si, vi er nok ikke helt i mål, så om noen ønsker å støtte oss, er det fortsatt mulig å kjøpe andeler for tusen kroner stykket, sier Werner med et smil.
Historier og anekdoter
Museets store styrke er vertenes kunnskap og kjærlighet til Robert Normanns liv og virke. Møter du Rolf Werner, kan han holde deg i age i timevis med historier og anekdoter.
– Du vet, han Robert var en spesiell kar. En gang skulle han spille inn musikk i studioene til NRK Østfold i Fredrikstad, men han ville ikke bli intervjuet. Noen andre måtte til pers, men på en kommentar fra journalisten om at det var vanskelig å ha fast arbeid og spille på høyt nivå samtidig, så kunne du høre Robert kommentere i bakgrunnen: «Å, for noe tull», og så kom en tirade som ikke egner seg på trykk. Og dette gikk direkte, forteller Werner.
Rolf Werner fra Sarpsborg Jazzklubb er et oppkomme av anekdoter om Robert Normann.
Få plater
Det er svært få plater som er gitt ut under Normanns eget navn, men han var mye brukt som akkompagnatør og som studiomusiker på plateinnspillinger.
– Det var blant andre Jon Larsen i Hot Club de Norvège som tok initiativ til å gi ut Roberts soloarbeider. Nå foreligger fem CD’er og en DVD, og vi selger alt her. Du vet, han Robert hadde ikke grammafon eller båndspeller. I det store og hele var han ikke så opptatt av å ha dyrt og fint utstyr. Han kom en gang til den lokale musikkforretningen og skulle ha strenger. Ekspeditøren la fram et dyrt sett. «Du har ikke noe billigere, da?», spurte Robert og fikk et rart blikk tilbake. «Du skjønner: Det ærn’te strengane, det er kællen», sa Robert.
Stjal for gitaren
Det er Roberts sønn, Edgar, som har jobbet for at samlingen etter faren skulle få et permanent hjem. Det er også han som driver Normann Records som gir ut farens musikk.
– Samlingen var på flyttefot en del år. Den var utstilt på Musikk Instrument Akademiet, og siden på Borgarsyssel museum, og var i ferd med å bli auksjonert bort da vi kom inn i bildet i fjor, forteller Werner.
Samlingen består av ting som var igjen etter Normann da han døde i 1998. Det er snakk om noen gitarer, en forsterker, en del korrespondanse, og noen noter. Gitarsamlingen består av to Rayhorn-gitarer, som er Hornaas’ eget merke, en flott gammel Epiphone, og ikke minst gitaren Robert laget selv i 1943.
– Han laget en plankegitar, og det var lenge før Fender og Gibson kom med sine. Dette var under krigen, så Robert stjal rett og slett et telefonrør fra tyskerne ved å klippe det av med avbitertang og deretter plukke ut mikrofonene og lage en enkel el-gitar. Han kunne blitt sendt i fangeleir for det, forteller Werner.
For den utstyrsinteresserte finnes mange bilder av Robert med en forseggjort gitar fra den norske produsenten Skau. Denne gitaren er forsvunnet. Er det noen som kjenner til den? I samlingen står også en Labseries-forsterker fra tidlig åttitall, men han skal ha brukt Skau-forsterkere før i tiden. På et digert bilde over sofaen i den delen som skal illudere Normanns stue, sitter han og spiller på en akustisk Yamaki-gitar, som er et ganske sjeldent, men underkjent merke.
Robert lærte seg tidlig komplekse trekkspillkomposisjoner på gitar, og la dermed grunnlaget for en meget særegen og intrikat spillestil.
Sloss med tyskerne
Werners kunnskap om Robert Normanns liv strekker seg langt utover musikeren Normann:
– Robert gikk ikke av veien for litt håndgemeng om det var påkrevet. En gang under krigen så han to tyske soldater som var litt vel pågående overfor ei jente på Østbanen. Robert gikk bort og ga begge to en springskalle så de segnet om og sa til jenta at «nå er det best vi stikker av». Seinere på kvelden satt Robert i orkestergraven, og hvem andre enn de samme tyskerne satt blant publikum? Det var helt tilfeldig, men Robert fortalte at han brettet opp kraven litt ekstra den kvelden.
I tillegg til sine mange spillejobber, var Normann også arrangør, og musikalsk leder for Riksteateret.
Oppå et gammelt radiokabinett ligger to håndskrevne noter, sirlig og tydelig notert med kalligrafipenn.
– Det er nok gått tapt en del, men hvis noen skulle sitte på noter som Robert har skrevet, er vi meget interessert i å komme i kontakt, informerer Werner.
Robert hadde en sterk interesse for ingeniørkunst, og laget blant annet denne evighetsmaskinen. Den kan ses på Robert Normann Museum i Sarpsborg.
Evighetsmaskinen
Robert Normann hadde også en sterk interesse for mekanikk og ingeniørkunst. Innerst inne i museet står et bevis på dette. I en mørk krok, hvor et blacklight lyser opp noen stiliserte gitarstrenger, er museets eneste monter, og der inne står en kryptisk innretning.
– Dette er et forsøk på en evighetsmaskin! Normann hadde tenkt på dette siden 1938, og i de seinere år av sitt liv begynte han å realisere tanken. Den er basert på magnetisme og er ment å skulle drive apparater, eller generere strøm.
– Virker den?
– Nei. Den går riktignok rundt en god del lenger enn vanlig sentrifugalkraft skulle tilsi, men den stopper etter en tid. Jeg påpekte til Robert at friksjon i lagrene ville uansett stoppe den, men Robert lo og sa at; «slikt kunne ikke han hefte seg ved».
Og med lyden av prototypen på evighetsmaskinen som rumler i bakgrunnen, drikker vi ferdig kaffekoppen og trekker oss tilbake. Kanskje den eneste evighetsmaskinen her er kællen sjøl?
FAKTA
Robert Normann
Robert Uno Normann ble født på Sundløkka i Borge i 1916 og fikk, ifølge ham selv, musikken inn med morsmelka siden faren spilte gitar og musikk ble spilt nesten hver kveld. Både far og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i St. Petersburg før revolusjonen, og de hadde tatt med seg hjem sørgmodige sanger fra Russland.
Trekkspill og gitar
Robert lærte tidlig å spille gitar og plukket etter hvert også opp trekkspill og tenorsax. Jazzen ble han tidlig kjent med via radio, allerede i 1926, altså før NRK og statsmonopolet ble opprettet. Moren døde tidlig og faren mistet etter hvert jobben, så Robert måtte hjelpe til med å forsørge familien, og til tross for en drøm om å bli mekaniker, ble musikken en levevei.
Vagabond
Allerede som tolvåring begynte det som skulle bli starten på en omflakkende tilværelse som gatemusikant, dansemusiker og etter hvert teatermusiker. De økonomiske nedgangstidene sørget for at danse- og underholdningsmusikken hadde relativt gode kår. Robert lærte seg komplekse trekkspillkomposisjoner på gitar og la grunnlaget for en meget særegen og intrikat spillestil. I 1938 er han med og spiller inn de første ordentlige jazzplatene i Norge. Folk som Finn Westbye og Fritjof Linnae blir kjent med Normann, og jazzbandet Funny Boys blir etablert.
Django Reinhardt
Året etter holder den legendariske Django Reinhardt to konserter på Gamle Logen. Normann er til stede og ifølge informerte kilder, møter han Reinhardt etterpå og spiller for mesteren, som blir imponert. Under krigen utvikler Normann spillestilen ytterligere, og selv om mangelen på plater og tilgang til forbilder er sterkt redusert, hevder jazzforskeren Johs Bergh at Normann hentet inspirasjon ved å lytte til instrumentalister som spiller andre instrumenter enn gitar. Normann bygger sin egen plankegitar med telefonmikrofon i 1943.
Bye og Bendiksen
I løpet av krigen utvikler Normann et alkoholproblem han skal slite med i 25 år før han blir tørrlagt. Han spiller mindre jazz, men får mer og mer kontakt med folk som Erik Bye, Sigbjørn Bernhoft Osa og Alf Prøysen, som han lager flere sanger sammen med. Han bruker de neste tiår etter krigen blant annet på Edderkoppen Teater og Chat Noir. Det blir også innspillinger hos Arne Bendiksen og opptakseksperimenter med egen båndspiller.
Pausemusikk i NRK
Mot slutten av sekstitallet flytter han og familien fra Oslo til Kvastebyen, nær Skjeberg. Han kutter helt ut alkoholen og etter hvert ansettes han som musikalsk leder for Riksteateret. Tidlig syttitall spiller han inn en rekke musikkstykker for NRK som brukes som pausemusikk. Han går av med pensjon, men fortsetter å spille, og 75 år gammel komponerer han «Sju stubbær for én gitar og trommer». Robert Normann dør i 1998.
Kilde: Jon Larsen
Her kan du titte på gamle gitarer, få servert et knippe anekdoter av verten Rolf Werner, eller sjekke ut Normanns egen evighetsmaskin.
Mini-museum
På trappa utenfor lokalene til Sarpsborg Jazzklubb, midt i gågata, står Rolf Werner og ønsker oss velkommen. På vinduet ved siden av døra er det et stort bilde av Robert Normann. Vi har funnet veien til Robert Normann Museum.
Men den som forventer å finne et museum med kroker og kriker og et utall montre, blir trolig skuffet. Hvis man ikke er særlig interessert, kan man løpe igjennom på to minutter.
– Det blir litt sterkt å kalle det et museum, medgir styremedlem i jazzklubben, Rolf Werner.
– Vi ønsker å minnes Robert som den kjempen han var, forklarer han.
Museet kom i stand nærmest ved en rein tilfeldighet da firmaet Skanfil fikk i oppdrag å selge en samling etter Robert Normann. Sarpsborg Jazzklubb fikk nyss om dette og klarte å samle sammen nok andelseiere til å kjøpe samlingen, og opprette et eget museum over gitarlegenden Robert Normann.
– Det vil si, vi er nok ikke helt i mål, så om noen ønsker å støtte oss, er det fortsatt mulig å kjøpe andeler for tusen kroner stykket, sier Werner med et smil.
Historier og anekdoter
Museets store styrke er vertenes kunnskap og kjærlighet til Robert Normanns liv og virke. Møter du Rolf Werner, kan han holde deg i age i timevis med historier og anekdoter.
– Du vet, han Robert var en spesiell kar. En gang skulle han spille inn musikk i studioene til NRK Østfold i Fredrikstad, men han ville ikke bli intervjuet. Noen andre måtte til pers, men på en kommentar fra journalisten om at det var vanskelig å ha fast arbeid og spille på høyt nivå samtidig, så kunne du høre Robert kommentere i bakgrunnen: «Å, for noe tull», og så kom en tirade som ikke egner seg på trykk. Og dette gikk direkte, forteller Werner.
Rolf Werner fra Sarpsborg Jazzklubb er et oppkomme av anekdoter om Robert Normann.
Få plater
Det er svært få plater som er gitt ut under Normanns eget navn, men han var mye brukt som akkompagnatør og som studiomusiker på plateinnspillinger.
– Det var blant andre Jon Larsen i Hot Club de Norvège som tok initiativ til å gi ut Roberts soloarbeider. Nå foreligger fem CD’er og en DVD, og vi selger alt her. Du vet, han Robert hadde ikke grammafon eller båndspeller. I det store og hele var han ikke så opptatt av å ha dyrt og fint utstyr. Han kom en gang til den lokale musikkforretningen og skulle ha strenger. Ekspeditøren la fram et dyrt sett. «Du har ikke noe billigere, da?», spurte Robert og fikk et rart blikk tilbake. «Du skjønner: Det ærn’te strengane, det er kællen», sa Robert.
Stjal for gitaren
Det er Roberts sønn, Edgar, som har jobbet for at samlingen etter faren skulle få et permanent hjem. Det er også han som driver Normann Records som gir ut farens musikk.
– Samlingen var på flyttefot en del år. Den var utstilt på Musikk Instrument Akademiet, og siden på Borgarsyssel museum, og var i ferd med å bli auksjonert bort da vi kom inn i bildet i fjor, forteller Werner.
Samlingen består av ting som var igjen etter Normann da han døde i 1998. Det er snakk om noen gitarer, en forsterker, en del korrespondanse, og noen noter. Gitarsamlingen består av to Rayhorn-gitarer, som er Hornaas’ eget merke, en flott gammel Epiphone, og ikke minst gitaren Robert laget selv i 1943.
– Han laget en plankegitar, og det var lenge før Fender og Gibson kom med sine. Dette var under krigen, så Robert stjal rett og slett et telefonrør fra tyskerne ved å klippe det av med avbitertang og deretter plukke ut mikrofonene og lage en enkel el-gitar. Han kunne blitt sendt i fangeleir for det, forteller Werner.
For den utstyrsinteresserte finnes mange bilder av Robert med en forseggjort gitar fra den norske produsenten Skau. Denne gitaren er forsvunnet. Er det noen som kjenner til den? I samlingen står også en Labseries-forsterker fra tidlig åttitall, men han skal ha brukt Skau-forsterkere før i tiden. På et digert bilde over sofaen i den delen som skal illudere Normanns stue, sitter han og spiller på en akustisk Yamaki-gitar, som er et ganske sjeldent, men underkjent merke.
Robert lærte seg tidlig komplekse trekkspillkomposisjoner på gitar, og la dermed grunnlaget for en meget særegen og intrikat spillestil.
Sloss med tyskerne
Werners kunnskap om Robert Normanns liv strekker seg langt utover musikeren Normann:
– Robert gikk ikke av veien for litt håndgemeng om det var påkrevet. En gang under krigen så han to tyske soldater som var litt vel pågående overfor ei jente på Østbanen. Robert gikk bort og ga begge to en springskalle så de segnet om og sa til jenta at «nå er det best vi stikker av». Seinere på kvelden satt Robert i orkestergraven, og hvem andre enn de samme tyskerne satt blant publikum? Det var helt tilfeldig, men Robert fortalte at han brettet opp kraven litt ekstra den kvelden.
I tillegg til sine mange spillejobber, var Normann også arrangør, og musikalsk leder for Riksteateret.
Oppå et gammelt radiokabinett ligger to håndskrevne noter, sirlig og tydelig notert med kalligrafipenn.
– Det er nok gått tapt en del, men hvis noen skulle sitte på noter som Robert har skrevet, er vi meget interessert i å komme i kontakt, informerer Werner.
Robert hadde en sterk interesse for ingeniørkunst, og laget blant annet denne evighetsmaskinen. Den kan ses på Robert Normann Museum i Sarpsborg.
Evighetsmaskinen
Robert Normann hadde også en sterk interesse for mekanikk og ingeniørkunst. Innerst inne i museet står et bevis på dette. I en mørk krok, hvor et blacklight lyser opp noen stiliserte gitarstrenger, er museets eneste monter, og der inne står en kryptisk innretning.
– Dette er et forsøk på en evighetsmaskin! Normann hadde tenkt på dette siden 1938, og i de seinere år av sitt liv begynte han å realisere tanken. Den er basert på magnetisme og er ment å skulle drive apparater, eller generere strøm.
– Virker den?
– Nei. Den går riktignok rundt en god del lenger enn vanlig sentrifugalkraft skulle tilsi, men den stopper etter en tid. Jeg påpekte til Robert at friksjon i lagrene ville uansett stoppe den, men Robert lo og sa at; «slikt kunne ikke han hefte seg ved».
Og med lyden av prototypen på evighetsmaskinen som rumler i bakgrunnen, drikker vi ferdig kaffekoppen og trekker oss tilbake. Kanskje den eneste evighetsmaskinen her er kællen sjøl?
FAKTA
Robert Normann
Robert Uno Normann ble født på Sundløkka i Borge i 1916 og fikk, ifølge ham selv, musikken inn med morsmelka siden faren spilte gitar og musikk ble spilt nesten hver kveld. Både far og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i St. Petersburg før revolusjonen, og de hadde tatt med seg hjem sørgmodige sanger fra Russland.
Trekkspill og gitar
Robert lærte tidlig å spille gitar og plukket etter hvert også opp trekkspill og tenorsax. Jazzen ble han tidlig kjent med via radio, allerede i 1926, altså før NRK og statsmonopolet ble opprettet. Moren døde tidlig og faren mistet etter hvert jobben, så Robert måtte hjelpe til med å forsørge familien, og til tross for en drøm om å bli mekaniker, ble musikken en levevei.
Vagabond
Allerede som tolvåring begynte det som skulle bli starten på en omflakkende tilværelse som gatemusikant, dansemusiker og etter hvert teatermusiker. De økonomiske nedgangstidene sørget for at danse- og underholdningsmusikken hadde relativt gode kår. Robert lærte seg komplekse trekkspillkomposisjoner på gitar og la grunnlaget for en meget særegen og intrikat spillestil. I 1938 er han med og spiller inn de første ordentlige jazzplatene i Norge. Folk som Finn Westbye og Fritjof Linnae blir kjent med Normann, og jazzbandet Funny Boys blir etablert.
Django Reinhardt
Året etter holder den legendariske Django Reinhardt to konserter på Gamle Logen. Normann er til stede og ifølge informerte kilder, møter han Reinhardt etterpå og spiller for mesteren, som blir imponert. Under krigen utvikler Normann spillestilen ytterligere, og selv om mangelen på plater og tilgang til forbilder er sterkt redusert, hevder jazzforskeren Johs Bergh at Normann hentet inspirasjon ved å lytte til instrumentalister som spiller andre instrumenter enn gitar. Normann bygger sin egen plankegitar med telefonmikrofon i 1943.
Bye og Bendiksen
I løpet av krigen utvikler Normann et alkoholproblem han skal slite med i 25 år før han blir tørrlagt. Han spiller mindre jazz, men får mer og mer kontakt med folk som Erik Bye, Sigbjørn Bernhoft Osa og Alf Prøysen, som han lager flere sanger sammen med. Han bruker de neste tiår etter krigen blant annet på Edderkoppen Teater og Chat Noir. Det blir også innspillinger hos Arne Bendiksen og opptakseksperimenter med egen båndspiller.
Pausemusikk i NRK
Mot slutten av sekstitallet flytter han og familien fra Oslo til Kvastebyen, nær Skjeberg. Han kutter helt ut alkoholen og etter hvert ansettes han som musikalsk leder for Riksteateret. Tidlig syttitall spiller han inn en rekke musikkstykker for NRK som brukes som pausemusikk. Han går av med pensjon, men fortsetter å spille, og 75 år gammel komponerer han «Sju stubbær for én gitar og trommer». Robert Normann dør i 1998.
Kilde: Jon Larsen
LINKER I MUSIKKGUIDEN
Artiklen stod på trykk i Musikk-Kultur nr. 7/2010.